Den beste medisin

Hun visste ikke hva som vekket henne. Et blikk i sidesengen fortalte at Martin sov fast. Merethe smilte. Hun var fremdeles litt ullen mellom bena. Ikke skjønte Martin hva som hadde gjort henne så kåt kvelden før, men han hadde mer enn takknemlig tatt imot sin hete kone. At det var Merethe hadde fått ny inspirasjon tenkte han slett ikke på, og det spørs om han ikke hadde gitt fullstendig faen om han hadde visst det.

Ved tanken på sin nye inspirasjon kjente Merethe et deilig stikk i magen. Inspirasjonen lå på gjesteværelset. Andreas. En av Martins arbeidskollegaer. Hun kjente ham ikke så godt, men likte det hun hadde sett. Egentlig var det synd i Andreas. Kastet ut hjemmefra…
– Nei, rettet Merethe i tankene mens hun slo dyna til side for å stå opp. Kroppen hennes fungerte nemlig slik. Slo hun opp øynene, begynte blæra å gi beskjed og det var like greit å stå opp og få tømt den først som sist.

Han hadde ikke blitt kastet ut, Andreas. Han hadde forlatt kona. Allikevel var det en langt fra munter fyr som hadde søkt tilflukt og kameratslig trøst hos Martin denne helga. Diskret hadde Merethe spurt sin mann om det ikke var bedre at hun trakk seg tilbake, hvis Andreas hadde behov for en ren guttekveld med baksnakking av kvinnekjønnet og forbannelser over dette. Men Martin hadde bedt henne om å bli. Og sannelig virket det som om Andreas slappet av i hennes nærvær, på tross av et alvorlig ansikt og et par øyne som av og til stirret langt inn i egne tanker.

Øynene! Det var dem Merethe hadde sett for seg da hun og Martin elsket så hett. Melankolske, dype øyne. Hun hadde fått et dypere glimt i dem da de møttes ute i gangen, på vei til og fra toalettet. Andreas med et fort, forsiktig smil mens han gløttet på henne. Og Merethe, hun hadde følt suget i magen med det samme, mens det sitret mellom lårene. Gud! De var jo helt kastanjebrune! En så total kontrast til Martins himmelblå og hennes egne blekblå øyne. Og fra da av fikk hun dem ikke ut av tankene, kastanjene til Andreas.

Hun åpnet baderomsdøra, blinket mot det skarpe lyset og gjorde seg ferdig før hun slo av lyset igjen, og gikk ut. Men da hun skulle sette kursen mot soverommet, nølte hun. Et blikk på klokka fortalte at kvelden var gammel, men natten var ennå ung, så hvorfor ikke? Merethe snudde og gikk rolig ned trappa til stua. Halvveis nede stoppet hun brått mens hun stivnet og holdt pusten.

Det var ikke så mørkt ute som forventet. Månen skulle få æren for det, der den hang melankolsk på himmelen i all sin blekgule velde. Silhuetten som sto med ryggen til Merethe, så like melankolsk ut som månen. Det stakk i henne av synet. Andreas stirret opp på den lysende skiven og han så forferdelig ensom ut.

Merethe var i tvil. Skulle hun luske tilbake og late som om hun aldri hadde sett ham? Ville han være i fred med tankene? Eller var det bedre at hun gikk ned og pratet med ham? Da hun ville snu og liste seg opp igjen, var det noe som holdt henne tilbake. Kanskje var det Andreas’ holdning, eller kanskje det var erindringen av blikket han hadde sendt henne i den godt opplyste gangen? Kastanjebrune, triste øyne…

Langsomt gikk Merethe ned til stua. Nå var hun glad for at hun hadde svøpt Martins vide skjorte rundt seg. Den nådde henne til midt på lårene og skyndsomt kneppet hun igjen de mest avslørende knappene. Hun så at Andreas hadde vært til sengs og stått opp igjen, sikkert da tankene ikke ga ham ro. Han sto i boksershorts med åpen skjorte. Armene lå i kors og blikket var fremdeles vendt mot månen.

Hjertet banket fortere i Merethes brystkasse. Hva gjorde hun nå? Listet seg bort til en mann hun knapt kjente og la hånden på skulderen hans, slik at han ble skremt og skrek som et kvinnfolk? Kremtet hun for å la seg til kjenne?
– Får ikke du heller sove? Den myke tenorstemmen til Andreas fikk Merethe til å fare sammen, uventet som det var. Han må ha sett speilbildet av henne i panoramavinduet. Hjertet slo i rasende fart mens hun kjente at kinnene ble røde.
– Nei, jeg… Hun gikk bort til ham da han snudde seg og smilte svakt. I skinnet fra månen så hun hvor vakker han var. Mørke farger, halvlangt hår, en vilter pannelugg som lå buet på hver side av pannen, tunge øyenbryn og et litt smalt ansikt. Og så øynene, da. Herregud… Merethe sukket andektig og smilte svakt tilbake. – Jeg måtte på do, og så følte jeg ikke for å legge meg med det samme.
– Ikke jeg heller.

De så på hverandre et lite øyeblikk. Det slo henne hvor trygg hun følte seg i Andreas’ nærvær. Kanskje var det vissheten om at han nettopp hadde blitt såret som gjorde det? Hennes moderlige instinkter som gjorde seg gjeldende? Men den bankingen hun kjente mellom lårene hadde nok ingenting med moderlighet å gjøre… Skremt over styrken i sit eget begjær brøt hun øyekontakten og stirret opp på den uutgrunnelige månen.
– Vakkert, mumlet hun.
– Ja, svarte Andreas, men i sideblikket merket hun at det ikke var månen han så på. Pusten gikk fortere og hun visste at brystvortene trakk seg hardt sammen. Stoffet i skjorten var kanskje tungt nok til at det ikke vistes? Ikke vågde hun å se ned for å sjekke, heller! Bare han ikke merket det.

Merethe svelget nervøst. Det skulle tatt seg ut! Her kommer Andreas hjem til en kompis for å søke trøst og støtte etter å ha forlatt kjerringa si, og så ender han opp med å bli forført av kameratens kone… Men det ante henne at det kunne bli vanskelig i lengden å skjule denne tilstanden av ren opphisselse. Og verre ble det hvis hun ble værende her sammen med ham, det visste Merethe. Hun skulle til å trekke pusten og si god natt, men kom ikke så langt.
– Man tror man er trygg, sa Andreas stille.
– Hva? Hun vågde å se på ham. Nøt profilen. Andreas var yngre enn Martin, men hun visste at han så mye yngre ut enn han egentlig var. Hun myknet innvendig av synet. Han sto alvorlig, fremdeles med blikket på månen. – Hva mener du? fortsatte Merethe forsiktig.

Han snudde langsomt på hodet og møtte blikket hennes. Hjertet slo et par ekstra harde slag mens Merethe knøt armene foran kroppen i håp om at han ikke skulle se brystvortene knoppe seg under skjorten.
– Man tror man er trygg, og så plutselig rives hele grunnen vekk under føttene. Andreas så granskende på henne. Vurderte henne? For å se hvor mye han ville betro seg? Herregud, fyren trengte en venn å snakke med, og her sto hun og hadde hete, seksuelle fantasier om ham. Bilder som føk gjennom tankene som et lynglimt, men som likevel fikk kroppen til å skjelve i varme bølger innvendig. Rødmen i kinnene var av skam nå. Hun myknet i ansiktstrekkene.
– Hadde jeg kjent deg bedre, skulle du fått en klem nå, smilte Merethe. Begjæret stilnet, ble erstattet av medfølelse. Andreas smilte mykt tilbake, en anelse sjenert?
– Det hadde faktisk vært litt godt.

Kroppen hans mot hennes, bare et tynt, lite lag med klær som skilte dem nå. Merethe vågde ikke for sitt bare liv å legge armene rundt halsen hans, i frykt for at skjorta skulle gli for langt opp og avsløre at hun var naken under. Armene rundt skuldrene hennes og ryggen kjentes trygge ut. Hun klemte kinnet mot hans. Så mye mer passe de var i høyden i forhold til hun og Martin! Men et stikk av dårlig samvittighet fikk henne til å trekke seg litt tilbake. Snille, gode Martin som hun elsket så høyt, som lå oppe i andre etasje og sov, uvitende om de stygge tankene hans hittil trofaste kone hadde. Men faktisk brant ikke begjæret fullt så ille nå.
– Det jeg egentlig kom ned for, var et glass rødvin, sa Merethe og frigjorde seg de trygge armene til Andreas. – Vil du ha?
– Ja takk.

Merethe kunne kjenne Andreas’ blikk i ryggen da hun gikk mot kjøkkenkroken og fant to glass. Hun åpnet en ny flaske og knuslet ikke da hun fylte glassene. Hadde aldri vært særlig nøye på hvor mye hun fylte i et rødvinsglass så det skulle se delikat ut. Da måtte man jo bare fylle på oftere, ikke sant? Hun gikk tilbake til Andreas, rakte ham det ene glasset og fikk inntrykk av at han ikke hadde sluppet henne med blikket et sekund. Hun skalv svakt på hånden, men trodde ikke at han merket det. Fantasiene om å forføre ham hadde stilnet, selv om kroppen fremdeles banket av begjær.

De slo glassene lett sammen så et svakt “klink” lød, smilte og drakk. Merethe svelget den dyprøde væsken og kremtet.
– Jeg skjønner om du ikke vil svare, sa hun rolig. – Men er det lov å spørre om hvorfor du gikk fra henne?
– Det er lov, svarte Andreas og tok en slurk rødvin igjen. Hun fikk inntrykk av at han ikke ønsket å gi noe svar, men så fortsatte han: – Hun var utro. Det eneste hun trengte å gjøre for å miste meg. Andreas sukket tungt. – Det eneste.

Merethe visste ikke hva hun skulle si, så hun holdt kjeft og drakk rødvin. Var det ikke akkurat slike forferdelige, hissende tanker hun nettopp hadde stått her og hatt? Ikke det at hun hadde kommet til å gjøre det, men herregud så glad hun var for at Andreas ikke var tankeleser.
– Jeg har visst det ganske lenge, men det var som om jeg ikke orket å late som lenger. Orket ikke lenger å lure meg selv. Andreas så på månen igjen, som for å finne svar eller trøst. – Et helt liv, bygd opp fra grunnen, rast i grus. Nå er det bare å begynne på nytt. Alene.
– Du vet at du kan bo her så lenge du trenger det? Merethe så vennlig på ham da Andreas så på henne med de tunge øyenbrynene lettere hevet.
– Det takker jeg for, smilte han fort. – Ærlig talt visste jeg ikke helt hvor jeg skulle ta veien.

Merethe været brått den oppgittheten som omsluttet Andreas som en aura. Hun forsøkte å se for seg hvordan hun ville ha reagert hvis Martin gikk fra henne, eller hun måtte dra. Det var nesten så hun kunne føle hans smerte. Hun strakte ut en hånd og strøk Andreas over kinnet. Han lukket øynene og grep hånden hennes, hindret henne i å trekke den til seg. Og brått merket hun hvordan brystkassen hans hevet og senket seg i tung pust. Skjorten var ikke kneppet foran, og nå så hun at brystkassen var hårløs og muskuløs. Det brant plutselig innvendig, en ild som flammet opp fra underlivet og spredte seg utover i hele kroppen. Hun trakk pusten fort, så fort at det hørtes. Og da Andreas åpnet øynene og så på henne, visste hun at han skjønte.
– Nei, hvisket hun hjelpeløst og så tungt på ham.
– Jeg vet det, hvisket Andreas tilbake, men beholdt hånden sin mot hennes, og dermed også hånden hennes mot kinnet.

Hun skulle ha dratt den til seg, hånden, brutt kontakten før det fikk utvikle seg, men hun maktet ikke. Det mørke, vakre blikket til Andreas fengslet henne og fikk varmen til å spre seg innvendig mens pusten gikk tyngre. Da han snudde på hodet og kysset henne i håndflaten, ble hun helt myk innvendig. Leppene, myke og likevel ikke, de presset mot håndflaten og brant hull uten å svi. Et ørlite streif av en våt tunge og Merethe jamret stille mens bølgene forplantet seg ned til underlivet. Et sting av lyst streifet kjønnet og Merethe fuktet leppene. Hun trakk pusten dypt og tok seg sammen, selv om det kostet henne mye.
– Ikke få meg til å gjøre det samme mot Martin, som din kone gjorde mot deg, sa hun mykt mens hun så trist på Andreas. Hele kroppen banket i et uutholdelig begjær for den vakre, mørke mannen som kysset håndflaten hennes så varsomt og mykt.

Motstrebende slapp han hånden hennes. Hun kunne bare forestille seg hva det kostet av viljestyrke. Øynene var smale av tilbaketrengte følelser.
– Jeg beklager, mumlet Andreas og lukket øynene som i smerte.
– Nei, hvisket Merethe og gikk ubetenksomt et skritt nærmere, ble stående tett inntil ham. – Det er det ingen grunn til. Du trenger nærhet nå, og jeg trenger…

– Men gud, tenkte Merethe, – … jeg kan da ikke si at jeg trenger ham? Hva trenger jeg egentlig? Jeg, som nettopp har elsket hetere enn på lange tider med Martin? Hva trenger jeg? Men hun rakk ikke å tenke lenger før Andreas’ lepper møtte hennes. Det var der bryteren for tankene var. Hodet ble helt tomt mens hun kjente hvordan kroppen ga etter, hvordan hun møtte munnen hans og skjøv underlivet mot ham. Hun kjente hvor hard og rede han var, og jamret tynt av begjær mens hun kjente en myk tunge søke og finne hennes. Hånden som hadde holdt hennes hånd mot kinnet hans, lå rundt nakken hennes nå. Varsomt, men hun ønsket at han ville holde henne hardt fast om hun skulle forsøke å avbryte kysset. Kåtheten verket i henne. Hånden som med sprikende fingre hadde strøket oppover Andreas brystkasse for å skyve ham vekk, ble komfortabelt liggende i ro mens hjerteslagene forplantet seg gjennom håndflaten hennes.

Hun merket ikke at grepet rundt vinglasset ble krampaktig. Hun kjente bare Andreas spillende tunge der den søkte seg nedover den nakne halsen hennes. En stripe av fuktighet ble liggende igjen, og den brant!
– Ikke synk sammen i knærne, ba hun stumt innvendig, men om det var seg selv eller Andreas hun mente, visste hun ikke. Langsomt skilte Andreas knærne mens han gled nedover, lot leppene gli over skjortestoffet, mellom brystene hennes og over magen. Hun kunne tydelig kjenne den hete pusten hans gjennom stoffet og strakte ut en hånd for å støtte seg på vinduet. Ga blaffen i om det kom til å sette merker. Hånden skalv, hele Merethe skalv.

Hun lukket øynene og kjente at en hånd løftet opp skjortekanten. Venusberget var blottet og munnen til Andreas var så nær, så nær. Pusten så varm og skjelvende når han smakte på magen hennes. Hånden som strøk gjennom den krusete busken var så varsom at det kilte dypt inne i underlivet og Merethe stønnet hjelpeløst.
– Ikke gjør det, lød den stumme stemmen innvendig, men nytteløst. Den ville ikke ut, eller så ville ikke Merethe at Andreas skulle høre den.

En varsom finger kilte forsiktig i spaltens begynnelse. Hun sto allerede med bena lett adskilt, så det var lett for fingeren å kjenne hvor alvorlig våt hun var. Av stønnet og den brå, hete pusten mot magen skjønte Merethe at Andreas hadde funnet det ut. Fingeren gled varsomt over leppene, så lett at den irriterte det oppjagede kjønnet som ønsket å bli gjennomboret nå! Hun klarte ikke hindre underlivet i å gli sakte framover for å møte fingeren. Knærne skalv, leggene, lårene, hvordan skulle hun holde ut dette uten å falle sammen?

Da Andreas stakk tunga inn mellom de våte leppene, stønnet de samtidig. Pusten hans, så het, så skjelvende mot kjønnet. Hånden som lå presset mellom lårene, fingeren som gled så vidt innenfor skamleppene mens tunga søkte etter kilden hvor saftene kom fra. Merethe var ør i hodet. Hun åpnet øynene og så ned på det mørke håret som hun hadde flettet fingrene inn i. Og brått visste hun!

Varsomt gikk hun et skritt tilbake. Det tunge, men bedende blikket gikk rett i hjertet på Merethe, så hun sank sammen i knærne og kysset ham igjen. Hun kjente smaken av seg selv, stønnet mot Andreas’ hete munn. Så tok hun seg kraftig sammen, avbrøt kysset og så på ham, så andpusten at håret hans blafret svakt. Det verket i leppene etter å kysse ham enda en gang, men nå visste hun hva hun trengte.
– Jeg trenger å la deg vite at ikke alle kvinner er som henne, hvisket Merethe. Andreas så uforstående på henne. Han var like andpusten som henne, og forsøkte tydelig å roe seg ned. De ble stående på knær foran hverandre, uten å berøre, fremdeles med hvert sitt vinglass.
– Nå skulle du ha skjelt meg ut, smilte han skrått. – Bedt meg ryke og reise, isteden for å være så vennlig og søt at jeg får lyst til å kysse deg igjen. For nå er det like før jeg ikke klarer å kontrollere meg. Ordene hans sendte behagelige, hete gys gjennom Merethes kropp. – Det eneste jeg har lyst til akkurat nå er å elske med deg, kjenne kroppen din tett inntil min, dine lepper mot mine, smaken av deg på tunga, å få trenge inn i deg, bli omsluttet av din våte hete… Andreas trakk pusten dypt og skjelvende for å beherske seg. Merethe fulgte hans eksempel.
– Og jeg brenner etter at du skal gjøre det, hvisket hun. – Og det skal du.
– Nei, smilte Andreas trist og så mykt på henne med øyne som glitret av begjær. – Du er ikke slik. Du er ikke som henne. Og jeg skal ikke presse deg til å bli som henne.
– Nei, du skal ikke det, smilte Merethe trygt tilbake. – Nå går jeg opp til Martin og vekker ham, og så kommer du etter om noen minutter. Det er nærhet du trenger, og nærhet skal du få.

Et nytt lys tentes i Andreas’ øyne. Langsomt blomstret det vakre ansiktet i et ekte smil.
– Du er ikke som henne, hvisket han og holdt opp rødvinsglasset. Væsken kruset seg i overflaten da han skalv på hånden, men Merethe visste at han så det samme i glasset hennes. Hun så dypt på ham.
– Jeg er ikke som henne.
– Om bare alle var som deg.
– Jeg vil gjerne være alene om å være meg, smilte Merethe men ordene varmet, sammen med det dype kastanjeblikket han sendte henne. Det var lovende, fullt av hemmelige løfter som ikke trengte ord. De klinket glassene og tømte dem. Så, uten et ord mer, gikk hun opp trappen og inn på soverommet. Det ulmet mellom bena, hun kjentes hoven ut og visste at hun var søkkvåt nå. Godt påvirket av Andreas’ nærhet, kyss og ikke minst hans hete berøringer. Vel inne på soverommet, fant hun lighteren og tente et stearinlys på nattbordet.

Hun så ned på den sovende mannen i sengen. Han lå lett på siden i verdens mest uskyldige søvn. Hun kjente kjærligheten i brystkassen sammen med takknemligheten for at hun nå sto her, og ikke lå i vill ekstase nede i stuen med Martins kamerat mellom bena. Men dypt inni seg kjente hun at det aldri hadde kommet til å skje. Hun tok av seg skjorten og krabbet naken oppi senga. Skrevde over Martin uten å ta vekk dynen, og så la hun våte lepper mot halsen hans.

Han luktet søvn og trygghet. Ikke våknet han med en gang, heller. Ikke før Merethe begynte å lage våte sirkler på halsen hans. Da trakk han pusten fort og slo opp øynene.
– Hva? mumlet Martin forvirret, men stønnet lavt da han forsto hva som hadde vekket ham. Han hjalp Merethe å frigjøre både armene og seg selv fra dyna. Straks fant han brystene som hang tunge under henne. – Er du umettelig i natt? smilte han søvnig mot munnen hennes. Merethe bare smilte tilbake og strøk nedover den lett hårete brystkassen, ned til den harde pålen hun elsket å kjæle med på så mange måter. Hun rakk ikke engang å ta rundt den, før soveromsdøra forsiktig gled opp. Martin så forbauset på sin kamerat, men Merethe bare smilte trygt til Andreas. Fra døra kunne han se rett inn i spalten hennes, og vissheten gjorde henne skjelven innvendig.
– Hysj, sa hun og kysset Martin lett. – Ikke si noe, la ham komme inn.
– Men… Martin sa ikke mer da han så hvor vennlig, men bestemt Merethe så på ham.
– La oss bare si at dette er den beste medisin for ham akkurat nå, mumlet hun mot Martins munn. – Er det greit? Martin avbrøt kysset og så grundig på henne.

Andreas kom oppi senga. Da Merethe kjente hånden hans stryke henne over ryggen, så hun bedende på sin mann. Hun brant ulidelig innvendig, kjønnet banket og sitret av lengsel.
– Jenta mi, smilte Martin lykkelig tilbake og kysset henne hett.

Leave a reply